KrF bruker Listhaugs metode

Det er utrolig forutsigbart og slitsomt hvordan reaksjonære politikere opererer. Først kommer den drøye uttalelsen, så kommer bortforklaringer, så kommer offerrollen. Også kalt "Listhaugs metode". Tre dager etter at Ingrid Olina Hovland skapte sjokkoverskrifter med sin uttalelse om at kvinner som er voldtatt ikke bør ta abort, så er vi allerede kommet til punkt tre.

Hovland og hennes partileder Dag Inge Ulstein har nå begynt å hevde at hun kun snakket om hva hun selv ville velge, og spiller fornærmet over at hun blir kritisert for sine personlige meninger. Det er en åpenbar løgn, som alle kan se om de leser det første utspillet. En ungdomspartileder som snakker om hva "man" bør gjøre, deler ikke en personlig refleksjon. Særlig ikke når det harmonerer fullstendig med KrFs standpunkt om å grunnlovsfeste retten til liv fra unnfangelsen.

KrF får drahjelp av innflytelsesrike stemmer på borgerlig side. Kristin Clemet velger å dra i gang en metadebatt om at reaksjonene på Hovlands utspill viser mangel på toleranse i samfunnet, og sammenligner intoleranse overfor abortmotstandere med intoleranse overfor homofile (!).

Til det er det bare å si: for å bevare et tolerant og liberalt samfunn kreves en viss "intoleranse" mot autoritære og intolerante krefter. Det er dessuten en grunnleggende forskjell på å kritiserers for hva du mener, og å diskuteres for hvem du er. Abortmotstand er et moralsk og politisk standpunkt, ikke en identitet eller medfødt egenskap, og det fortjener ikke å behandles med den samme typen respekt som f.eks. menneskers seksuelle orientering. Politiske og moralske standpunkter kan ikke vernes mot kritikk i toleransens navn. Såpass bør også Clemet forstå.

DNs kommentator Eva Grinde roter seg også bort i metadebatt i sin kommentar, der hun på klikkvennlig vis insisterer på at vi må hylle Hovland (riktignok etter noen obligatoriske fraser om at utspillets innhold var forkastelig). Begrunnelsen for hyllesten er heller tynn: hun "er ærlig og modig" (men ikke modig nok til å stå for egne uttalelser), hun "åpner en debatt i KrF" (er enhver debatt god å ha? Hadde det vært bra om hun "åpet en debatt" om å frata kvinner stemmerett), og hun gir oss som støtter retten til abort en mulighet til å skjerpe argumentene. For å være ærlig hadde det vært deilig å slippe å "skjerpe argumentene" rundt så grunnleggende spørsmål som om voldtatte kvinners rett til å bestemme over egen kropp.

Jeg stusser også på analysen ytringsfrihetsekspert Anine Kierulf, som kommenterer Hovlands utspill i et intervju i TV2. Hun sparer ikke på kruttet, og mener at "demokratiet er i fare", og bekymrer seg for at folk tolker Holand i verste mening og reagerer "følelsesmessig, istedenfor rasjonelt" på hennes utspill.

Spørsmålet er vel hvordan man ellers skal forholde seg til et ekstremt betent moralsk spørsmål? Ingen er flinkere til å spille på følelser enn abortmotstandere. I deres verden er abort mord, og de vil grunnlovsfeste retten til liv ved unnfangelsen basert på følelser og moralsk overbevisning. Hovlands utspill er akkurat like forankret i følelser som hennes kritikere.

I denne omgang fremstår Kierulf utspill som noe av en enveis disiplinering av ordskiftet, som belønner "Listhaugs metode". Den som tråkker andre hardt på tærne må få lov til det i ytringsfrihetens navn, de som skriker ut i smerte og raseri må besinne seg, så de ikke fremmer "polarisering" som "rokker ved demokratiets grunnmur", som Kierulf formulerer det. Denne typen "analyse" fungerer som en slags skralle der samfunnsdebatten kun kan skrus til høyre. Reaksjonært og autoritært tankegods er viktig å løfte fram, men må ikke reageres for hardt på, for da skader vi demokratiet.

Det er nok for mye å forlange at kvinner som selv har opplevd voldtekt, og som kanskje til og med har vært nødt til å gjennomføre abort etterpå, skal være kalde og rasjonelle i møte med dem som vil påføre kvinner i en slik situasjon en livstidsdom. Hvorfor kan man ikke også be Hovland og andre polariserende politikere om å besinne seg der de løper rundt med fyrstikker for å tenne fyr på noen av de vondeste og mest splittende debattene vi kan ha i et samfunn? Det er jo de som forsøker å importere amerikanske tilstander her til lands.

La det være klart: et forbud mot abort etter voldtekt er en av de mest autoritære formene for politikk man kan innføre overfor kvinner. Ikke bare skal man kunne domineres med seksuell vold, man kan også bli dømt til å bære fram voldsmannens barn. Det er den ultimate formen for undertrykkelse og dominans over kvinnekroppen. Å forfekte et slikt standpunkt er forkastelig i mine øyne, og det åpner deg opp både for moralsk fordømmelse og emosjonelle svar.

Bak alt dette lurer det også strategiske hensyn. På borgerlig side har vi politikere som allerede har vist at de er villige til å kompromisse på abortretten for å holde KrF i folden. Det var dette som utløste KrFs borgerlige vending i første omgang. Norske kvinner (og menn for den saks skyld!) bør merke seg hvordan borgerlige stemmer nå jobber overtid med å hjelpe Hovland og Ulstein med å bruke "Listhaugs metode" for å legitimere mer radikale standpunkter.

Borgerlige partier har kompromisset på abortretten for å få flertall før, og de vil trolig gjøre det igjen. At de nå skal forholde seg til et enda mer radikalisert KrF, som bruker FrPs dreiebok for å polarisere debatten, bør være en vekker for oss alle.